Naberg reiste seg, naer ved Mannaheimes garden Okstid, Sverdtid, ufred var der ikke - dog var der byllepestens plager Ingen gjestet frender, ingen gjestet prest ingen drog til byen, uten lanse og til hest
I Opphavs tider sang de sanger, for seg selv og sine fedre I dag synges kun de sanger, som skal gjøre morgendagen bedre Sanger for den neste, ingen sanger for den Beste Svik og lugn har fatt sin plass, i midgard jotneses palass
En mann vandret rolig, sikker, stolt der mellom hus Han ferdedes blandt folk, han trakket tyredd der blandt mus Flere hundre menn, han gjestet hver kald natt Han var enuyd, hy og tynn, og pa sitt hode bar han hatt
Ensom mann han vandret, over bivsrøt en kald morgen Han ristet på sitt hode, over menneskenes tap For de sikret seg en plass, i en ufødt tragisk himmel for de vandret nor og ned, for de ratnet i Hels fred