Høyt deroppe står jeg i tiden; i den grønne, vakre og varme, sterke trekronen, i hvite skyer, omgitt av de vakre og vennlige få.
Jeg faller. Helt ned.
Høyt deroppe står jeg i tiden; i toppen av verdenstreets krone.
Fra høyt deroppe faller jeg fra tiden; ned i det bunnløse, tomme og tidløse.
I fallet endrer treets bark form. Grener og kvister, løv og nøtter, farrer forbi meg i voldsom fart. Røttene og marken nærmer seg.
Tiden min renner bort og ned til et annet sted.
Inn i døden, ut fra døden. Inn i livet, ut fra livet. Nedover og over elven som ingen kilde har. Inn i mørket, ut fra mørket; inn i kulden, ut fra kulden. Gjennom tiden, ut fra tiden; derinne hvor guddommene smiler.
Jeg drikker fra glemselens elv, ror tørrskodd over hatets hav; seiler med vinden i ryggen, til maktenes ende, begynnelse og mening.