Stående i en skog av skodde kjenner en eim av kulde slående Det ventes død i kveld døden over meg selv Her i Mørkvedens indre sal piner jeg meg selv i hat Presser sverdet dypere inn dypere og dypere til det fortærer mitt sinn
Nattravnens tokt vil begynne når natten den vil hylle Svever over meg som et tegn på døden, mørke og Helheim Der hvor hundre menn ferdes og deres sjel og blod herdes Nattravnens tokt vil komme når dagen er omme
Hill min død – i skogens favn Mine skrik lød – kom nattens ravn Vandrer nå som mørkets slave – glemt og fortapt
Mitt kjøtt fryser til is mens min sjel vandrer Der man kan føle dødens bris og er blant Hels mørke slaver
Skogen ligger der glemt svart, dunkel og glemt Intet menneske her finnes her hvor mørke og kulde bindes Tåken tetter skogen inne så ingen den vil finne Bare de som etter døden lengter og ned til Hel vil senkes
Over skogen syd for Midgard, over Mørkvedens indre sal Svever der en nattens ravn, som hungrer for mer drap