Det var august. Allerede var nettene mørke, men fremdeles var de varme. Varme og myke som svart fløyel. Black Velvet... En blanding av mørkets melankolske dypsindighet. Vi vandret ute i måneskinnet. Jeg husker det var fullmåne. Vi gjemte oss i skyggene under trærne, og forsøkte å skremme hverandre. Etterhvert ble vi grepet av den trolske stemningen, og beveget oss så stille vi kunne. Kanskje hadde vi et hemmelig håp. Et håp om å se alvene danse i skogens lysning... Fremdeles lå tjernet der foran oss. Månen solte seg i den blanke og svarte overflaten. Jeg husker kroppen din... Nesten helt hvit i måneskinnet. Vannet var varmt og helt svart.