Se min ild i mørket brenner og i natten gnistene dør Men en farlig brann de tenner der hvor nattens vind dem strør Var deg vel for ildens prakt før du det vet, så er du i dens makt Vokt deg vel, kom aldri Folkets telt for nær Sorgen venter den som får en Vandrer kjær
På mitt skjerf du bant en knute da vi tok ved porten farvel Hvem skal løse den, der ute hvor vi drager hen i kveld? Når det lysner er jeg langt herfra Tro om du har meg i tankene enda Kanskje har du alt fått en annen på ditt fang Glem da meg, som satt der før så mang en gang
Bittert vil vårt gjensyn være hvis min sti skulle føre igjen frem til porten i det gjerde Hvor vi skiltes nå, min venn Tidens elv mot døden renner sort Skjønnhet og ungdom så hastig driver bort Du ble gammel, jeg er ung, og minner kun er igjen av hva vi delte for en stund
Men deg kan jeg aldri glemme hvor så hen i verden jeg går Og du skulle bare kjenne hvor mitt hjerte for deg slår I mine tanker er du alltid nær, årene flyr, men om aftenen især Minnes jeg hvordan du hvisket ømt farvel når vi dro avgårde i den sene sommerkveld