Аудио к учебнику Stein på Stein - Track 07 (http://vkontakte.ru/club12385271) | Текст песни

• Тексты песен
• Аудио к учебнику Stein på Stein
• Track 07 (http://vkontakte.ru/club12385271)

Pesni.guru - сайт для Гуру

Bestefar forteller

Jeg hetter Einar Storlien, og jeg er far til Turid og Jan og bestefar til Jakob.Jeg er 78 år og enkemann. Kona mi, Borghild, døde for ni år siden og jeg savner henne veldig.
Jeg vokste opp i ei lita bygd i Trøndelag, men der var det ikke noe arbeid å få. Derfor dro jeg til Oslo og fikk jobb på Ringnes bryggeri. Jeg var sjåfør og kjørte øl og mineralvann til butikkene i byen. På Ringnes traff jeg Burghild. Hun jobbet i kantina og var også innflyttet i hovedstaden.
I 1952 giftet vi oss. Det var ikke lett å finne et sted å bo, så det første året bodde vi på ett rom i en gammel bygård i sentrum.
På 1950-tallet var det stor mangel på boliger i byene. Derfor bygde de boligblokker i utkanten av byene. Disse områdene kalte man for drabantbyer. Den første drabantbyen var Lambertseter i Oslo, og dit flyttet Borghild og jeg i 1953. Vi var svært fornøyde. Leiligheten var lys og stor med eget kjøkken og bad. Dessuten var det fint på Lamberseter, med grønne plener og god plass mellom blokkene. En kamerat som bodde i sentrum, mente at når vi bodde så bra, trengte vi ikke gå utenfor døra. Bare tenk å ha vasmt og kaldt vann! Og sentralvarme!
Da Borghild ble gravid, slutten hun i jobben på Ringnes. Det var vanlig på den tida. Man giftet seg, fikk barn, og så var det kvinnens oppgave å være hjemme og skape et godt hjem. Barnehager eksisterte nesten ikke. Om morgenen gikk jeg til bussholdplassen sammen med de andre fedrene. Vi skulle på jobb i sentrum. Kvinnene og barna ble hjemme.
Vi fikk to barn; først ei jente, Turid, og så en gutt, Jan. Borghild tok seg av barna og prøvde a organisere hverdagen best mulig. Jeg var glad for at hun var hjemme. Det var fint å komme hjem til god mat og en ryddig leiligheten. Dessuten var Borghild flink med ungene. De var alltid høflige og satte pris på det de fikk. Ungene nå til dags er for bortskjemte. De har ikke lært å takke for det de får, og de reiser seg ikke for gamle på bussen.
Jeg bor fremdeles på Lambertseter. Jan har flyttet til Stavanger, men Turid bor her i byen. Det er jeg glad for. Hun besøker meg ofte og hjelper meg når jeg trenger det. For noen år siden ble Turid skilt, og det var ei tung tid for oss alle. Jeg prøvde å trøste henne, men hun var svært ulykkelig, I dag går det bedre. Nå bor Turid sammen med sønnen sin, Jakob, og en ny, hyggelig mann som hetter Knut. Det er forresten ikke sant at alle unger er bortskjemte. Jeg er glad i og stolt av barnebarnet mitt. Han er en hjelpsom gutt, og på onsdeg skal han lære meg alt om mobiltelefoner og tekstmeldinger. Det blir en ny erfaring!