(Jeg drives av nysgjerrighet Med en skjelvende og usikker hånd trekker jeg fra gardinen;) Jeg finner tomhetens kjerne Og blandt alle ordene som hyler ut fra tomheten Er det en hviskende stemme som river hardest
En enkel tanke - tyngere enn tunghet Trekker meg ned i oppgitthetens søle I forvirrelsens avgrunn - dypere enn dyphet Slukes jeg av min egen vekt og byrde
Her hviler ydmykhet og arroganse side om side, i bitter harmoni I tung glede og lystig sorg, er uverdigheten overveldende
Og tusner av forlatte sinn er ledet bort herifra Av et lusent håp om en bedre tilværelse I en illustrert virkelighet
De hørte aldri skrekkens tale - en mannevond realitet Og en selvbestemt (og selvgjort?) død