Norske eventyr - Askeladden som stjal sølvendene til trollet (del 2) | Текст песни

• Тексты песен
• Norske eventyr
• Askeladden som stjal sølvendene til trollet (del 2)

Men seks dager vil jeg ha å områ meg i." Ja det skulle han få; men da de var omme, måtte han i veien. Han tok en spiker, en bjørkepinne og en lys-stubb i lommen og rodde over, og gikk utenfor der fram og tilbake og smatt. Om en stund kom trollet ut og fikk se ham.
"Er det du som har tatt de syv sølvendene mine?" ropte trollet.
"Ja-a!" sa gutten.
"Det er du som har tatt sengeteppet mitt med sølv- og gullrutene også da?" spurte trollet.
"Ja-a!" sa gutten.
Så grep trollet ham og tok ham med seg inn i berget. "Nå, datter mi," sa han, "nå har jeg fått tak i ham som har tatt sølvendene mine og sengeteppet mitt med sølv- og gullrutene i; sett ham nå på gjøstien, så skal vi slakte ham og be til oss skyldfolkene våre." Det var hun straks villig til og satte ham på gjøstien, og der sto han i åtte dager og fikk alt det beste han ville ønske seg både av mat og drikke, og det så mye han ville ha.
Da de åtte dagene var omme, sa trollet til datteren at hun fikk gå ned og skjære ham i veslefingeren, så de kunne få se om han var feit.
Hun ned til gjøstien. "Kom med veslefingeren din," sa hun; men Askeladden stakk ut spikeren, og den skar hun i.
"Å nei, han er hard som jern ennå," sa trolldatteren, da hun kom til far sin igjen: "ennå er han ikke takendes."
Åtte dager etter gikk det like ens, bare at Askeladden nå satte fram bjørkepinnen. "Litt likere er han," sa hun, da hun kom inn igjen til trollet, "men ennå ble han hard å tygge som tre."
Men om åtte dager sa trollet igjen at datteren fikk gå ned og se om han ikke nå var feit. "Kom med veslefingeren din!" sa trolldatteren til han i gjøstien; denne gangen stakk Askeladden fram lysstubben.
"Nå er han så tålelig," sa hun.
"Ja så!" sa trollet, "så reiser jeg bort da, og ber til gjestebuds; imens får du slakte ham og steike det halve og koke det halve."
Da trollet var vel av gårde, ga datteren seg til å bryne en stor lang kniv.
"Skal du ha den og slakte meg med?" spurte gutten.
"Ja du!" sa trolldatteren.
"Men den er ikke kvass," sa gutten; "jeg kommer nok til å bryne den jeg, så du kan få livet av meg mer lettvint."
Ja, hun lot ham få kniven, og han til å slipe og bryne.
"La meg prøve den på hårfletta di," sa gutten; "jeg tror den skal være bra nå." Det fikk han lov til; men i det samme han grep i hårfletta, bøyde han hodet bakover og skar det av trolldatteren, og kokte så det halve og stekte det halve og satte det på bordet. Så tok han på seg klærne hennes og satte seg borti kroken.
Da trollet kom hjem med gjestebudsfolkene, ba han datteren - for han trodde det var henne, som satt der, han - at hun også skulle komme og få seg mat.
"Nei," svarte gutten, "jeg vil ikke ha mat; jeg er så stur og lei av meg."
"Å, du vet vel råd for det," sa trollet, "ta gullharpen og spill på!"
"Ja, hvor er nå den henne da?" spurte Askeladden igjen.
"Du vet vel det du - du har jo sist brukt den; den henger jo der over døra!" sa trollet.
Gutten lot seg ikke si to ganger; han tok den og gikk ut og inn og spilte; men rett som det var, så skjøv han knatrauget ut og rodde avsted så det fosset om trauget.
Om en stund syntes trollet at datteren ble for lenge ute, og gikk etter for å se hva som feilte henne; så fikk han øye på gutten i trauget langt, langt ute på vannet.
"Er det du som har tatt de syv sølvendene mine?" ropte trollet.
"Ja," sa Askeladden.
"Det er du som har tatt teppet mitt, med en sølvrute og en gullrute i, også da?"
"Ja," sa Askeladden.
"Har du nå tatt gullharpen min med?" skrek trollet.
"Ja, jeg har nok det," sa gutten.
"Har jeg ikke ett deg opp likevel da?"
"Nei, det var datter di du åt," svarte gutten.
Da trollet hørte det, ble han så harm at han sprakk; og så rodde Askeladden tilbake og tok med seg en hel haug gull og sølv, så mye som trauget kunne bære. Da han kom til kongsgården med gullharpen, fikk han kongsdatteren og halve riket, slik som kongen hadde lovt ham. Men brødrene sine gjorde han vel imot, for han trodde de bare hadde villet hans beste med det de hadde sagt.


Norske eventyr еще тексты